Gratulerer med dagen, min engel

Jeg ville ikke våkne idag. Men det gjorde jeg. Jeg ville ikke stå opp idag. Men det måtte jeg. Idag skulle du hatt 4 brunostkuler på bursdagskaka di, men det får vi aldri oppleve.

flokken10

Jeg skulle så indelig ønske at jeg kunne skrive at du idag skulle blitt 16 år. At vi levde i framtida og at din 16 årsdag var den første bursdagen vi måtte feire uten deg. Nei, jeg skulle ønske at du blei 100 år og at jeg aldri måtte oppleve det å miste deg. Men så godt er ikke livet, så rettferdig er ikke verden og så lykkelige skulle vi ikke få bli. For i dag må jeg skrive at du skulle blitt 4 år og det er vondt, urettferdig og helt uutholdelig.

enya14

Jeg har grua meg til denne dagen i flere uker. Vi gjør alltid noe ut av hundebursdager hos oss. Ekstra god tur, ekstra god mat, gaver, leker, fotoshoots… Men idag blir det bare smerte. Tenkte jeg.
Nå som dagen er her tenker jeg annerledes. For du ble født idag, for 4 år sida. Og det at du blei født er noe som skal feires, selv om du ikke er her mer. For at du kom til verden er en gave. Og de 3 åra vi fikk feire bursdagen din er noe å være takknemlig for. Vi fikk 3 år med tidenes hund, tidenes datter! Og de 3 åra er de beste i mitt liv. Jeg tar gjerne den smerten jeg har i hjertet nå, for den viser bare hvor høyt jeg elsker deg og hvor dype spor du satt i livet mitt. Og du vet så godt at du er helt spesiell for meg.

familien3

Kjære Enya! Gratulerer med 4 års dagen din.
Du vet jeg ville gitt mitt liv for å få feire dagen med deg.
Men her sitter jeg på jorda, mens du sitter i himmelen. Og vi får ikke feira dagen din som vi skulle. Heldigvis for oss sjelevenner er det sånn at vi allikevel kan være sammen idag, i hjertet, i sjelen og i kjærligheten vi deler. For du og jeg har noe spesielt. Du og jeg vi er uatskillelige, selv ved døden. Og selvom sorgen har rasert livet mitt og jeg bare er en liten del av den jenta jeg var, så vil jeg heller leve gjennom denne smerten enn å bytte vekk de tre åra med deg. For du ga meg uendelig med glede, mestring, trygghet og selvtillit. Nettopp på grunn av deg og styrken du ga meg er jeg rustet for å overleve tapet av deg. Takket være deg skal jeg en dag bli meg selv igjen. Min elskede stjerne, takk for at vi fikk feire 3 av dine bursdager sammen. Den fjerde og de som kommer skal vi feire på en helt anna måte, men de skal også bli fine. 18.februar skal bli en gledens dag resten av mitt liv, for den dagen blei min engel født. Så løp litt ekstra i himmelen idag, lek litt ekstra med vennene du har der, få litt ekstra massasje av englene og ta en ekstra tur innom hos meg så jeg får gitt deg en stor bursdagsnuss! Jeg er så takknemlig for 18.februar 2013 og det skal jeg fortsette å være. Takk for alt du er, alt du gjorde. Takk for DEG! Gratulerer med dagen, min engel.

enya

Advertisements

Sorg og glede går hånd i hånd

15871456_10154015813972161_3179876531861197055_n

Så har han endelig kommet! Vår lille Haba. Adoreas Ridged Haba. Denne gutten som kom til verden noen uker etter at Enya blei tatt fra oss. Denne lille brune fjompen som har fått det store oppdraget å hjelpe familien vår til å bli glad igjen, til å en dag kunne føle lykke. Det er en stor oppgave for en sånn liten nisse, men han tar det på strak pote. Han får meg nemlig til å smile og Lykke synes denne valpen er kulere enn alle andre valper.

dsc_1117

Men med Haba kommer også en sannhet, en utrolig vond sannhet som ikke har vært virkelig for meg før nå. For med Haba i hus betyr det vel at Enya ikke kommer tilbake? Ja, det har gått et par måneder siden det skjedde, men for meg skjedde det i går og for meg har det ikke skjedd, ikke på ekte. Denne sannheten gjør livet veldig tungt, for Enya er helt umistelig for meg, Enya er min helt spesielle sjelevenn. Så med en ny sorg over Enya og samtidig en stor glede over Haba er jeg i en boble av følelsesmessig krig. Jeg skulle ønske Enya var her, jeg vet at ho ville digga Haba.

15994469_10154024130012161_8072820491078811183_o

Men nå, møt Haba! Hos Kennel Adorea har jeg vært så heldig å få invadere hjemmet deres i tide og utide for å slenge i valpekassa i timevis. Jeg har fått bli kjent med alle valpene og selvom vårt valg stod mellom to gutter så kunne jeg gjerne tatt med alle hjem! Haba skilte seg ut ved 4 ukers alder. Han har hele tida vært den første som kommer imot meg når jeg stiger inn i valpekassa og på en morsom måte har han hele tida krevd å være den som ligger innerst på fanget mitt. Hvis noen andre tok plassen så dytta han de vekk. Så ja, jeg hadde egentlig aldri noe valg, Haba tok det for meg. Han sa det samme til Erik og 10.januar var vi så heldige å få hente hjem denne merksnodige brune skapningen.

15966126_10154022185042161_4914121053145570494_n

Disse første dagene har gått som en lek. Det har vært drittvær, så vi har kunnet fokusere på å bli kjent helt rolig her hjemme. Når jeg får valp har jeg alltid minst en dag der vi bare er hjemme og er oss i kjernefamilien. Haba er såpass trygg at han kunne ta imot besøk dag to. Vi starter med en gang å tegne opp grensene, som å ikke stjele fra bordet osv. Ellers er det bare lek og kos, trening av innkalling og kontakt. Jeg fokuserer mye på rotrening, da jeg elsker å ha hunder som slapper av inne. Ikke at ridgeback er de som protesterer mot å slenge i sofaen. Så er det jo den berømte dotreninga; Dag 3 og Haba går til døra når han må på do. Det har blitt to tisseuhell disse dagene, men det må man regne med.

Som dere skjønner så er vi veldig glad i Habz. Kjært barn har mange navn og han har allerede en hel haug! Jeg har bevisst gått vekk fra han når jeg gråter over Enya, men idag var første gang han hørte meg grine. Reaksjonen var å løpe til meg, krabbe opp i fanget mitt og legge seg der. Ferdig utdanna terapeut fra fødselen han her.

16105869_10154032051522161_3748589343502118030_n

Jeg vet at Enya er glad for at vi har fått valp. Mange spør om jeg har fått ny hund, men det har jeg ikke. Jeg har fått en til. For for min del har jeg nå tre hunder, den ene er bare vanskelig å få øye på. Men jeg ser ho ofte, overalt. I varmen fra flammene i ovnen, i engelen på hylla, i Lykke sitt bankende hjerte og i meg selv. Ho er alltid med oss og jeg elsker ho for det. Savnet er uutholdelig og jeg vet at jeg må leve med det resten av livet. Nå har heldigvis jeg og Lykke en som kan hjelpe oss til å bli glade igjen, for vi trenger å klare å reise oss nå. Så takk til Haba som tar oppdraget sitt svært alvorlig og takk til Enya for at du fant denne gullgutten til oss, vi er utrolig heldige som får oppleve han.

Takk for 2016!

Hva kan jeg si om 2016? Det var et bra år. Joda, det var nok absolutt et av de beste. Det var året du og jeg debuterte i rallylydighet og gjorde det råbra, det var året vi to hadde uendelig med kosestunder og flotte turer! Det var året du kom på 8.plass på Ridgeback klubbens vinnerlister i rallylydighet! Dette klarte du uten de gode resultatene fra debuten, napp og direkte opprykk (jeg visste ikke om vinnerlistene da)! Det var året jeg og Lykke nådde mange mål i agilityen, blei årets agilityhund i AOH og havna på plass nummer 48 i agilitydb.no rankingen. Det var året jeg hadde uendelig tid til dere hunder, det var året jeg blei ferdig utdanna sykepleier og det var året vi flytta til Os sammen. Det var et år vi starta sammen, men som jeg måtte avslutte uten deg. Og derfor blir 2016 et av de beste, men også det aller verste.

rallyenya

Vanligvis er nyttårsaften et høydepunkt for meg, men da himmelen ble lyst opp av farger og mønstre i går trillet tårene. For hvordan skal jeg klare meg i 2017 uten deg? Hvorfor må jeg det? Hvorfor er verden så vond at jeg faktisk må leve videre uten deg?

kong11

Min kjære Enya. Takk for 2016! Takk for alle gode minner, all lærdom, alle mål vi nådde sammen og all den kjærlighet vi delte. Det skulle ikke være sånn at jeg måtte entre 2017 uten deg, men her står jeg. Og jeg skal velge å se framover. Jeg har nettopp mistet deg og sorgen hindrer meg i å puste, savnet verker i kroppen. Men gleden over å ha fått kjenne deg, oppleve deg og elske deg, den skal veie tyngst. For at du skulle velge meg til å få være din menneske-mamma det er den største ære og vi to var helt spesielle sammen. Du er så høyt elsket og så uendelig dypt savnet.

enly2

Til alle som mistet noen i 2016; Jeg tenker på dere. Jeg vet at det er mange som sitter som meg og lurer på hvordan jeg skal klare et nytt år. Husk at selv om sorgen og savnet tynger og får alt til å se mørkt ut, så er det ingenting som er bedre enn å klare å ære de vi har mistet. Det gjør vi ved å smile, å ta et steg av gangen, å klare å være glad, å sette mål og jobbe hardt for å oppnå disse. Husk alltid at det er lov å føle glede!

Enya, du lærte meg å se de små gledene og være i ekstase over de, å gjøre mer av det som gjør deg lykkelig og å vise glede også på regnværsdager. I 2017 skal jeg bruke det du har lært meg og jeg skal oppnå de målene jeg har satt. Det er ubeskrivelig vondt at jeg må klare det uten deg, for vi hadde så mye vi skulle gjøre sammen dette året. Men jeg vet at du er her, at du vil følge meg og hjelpe meg slik at 2017 kan bli et godt år.

dsc_0068

Jeg vil avslutte med en liten gladnyhet. Eller, en stor gladnyhet! I 2017 ønsker vi en liten tass velkommen i familien 🙂 Nå nærmer det seg med stormskritt og han er så ønsket her hos oss!

 

O jul med din smerte

For meg har alltid jula vært noe å se fram til. Med tradisjoner, familie og god stemning har jula alltid vært et høydepunkt. I år synes jeg julaften kommer snikende på en stygg måte. For jeg vil ikke ha jul i år. Selvfølgelig vil jeg ikke det.

Familie. I jula samles familien. Det er tradisjon for veldig mange av oss. Men fra nå av vil aldri familien vår være samlet igjen, den vil alltid mangle en som skulle vært her. Så hvordan skal jeg noensinne kunne glede meg til jul igjen?

Nei, i år har jeg tvunget meg selv til å kjøpe juletre, pynte i huset og høre på julemusikk. Alt for å late som om jula fortsatt er noe positivt. Det har ikke fungert, julestemninga finnes ikke. Jeg er ikke engang ferdig med julegavene, for det å gå i de forferdelige pynta julebutikkene er bare vondt. Jeg prøver for din skyld og jeg er lei meg for at jeg ikke klarer det. Jeg plasserte julesløyfa di i toppen av treet, den gliter så fint i lyset fra stjerna.

jentene.JPG

Når vi mister noen blir jul en tid der sorg og savn forsterkes. Minner og alt vi skulle gjort gnager i sjela. “Dette skulle Enya vært med på, dette hadde Enya likt, vanligvis gjør Enya sånn”. Det er vondt. Du skulle vært her. Vi skulle kost oss sammen. Du skulle få det fine halsbåndet til jul, det jeg har hatt lyst til å kjøpe til deg så lenge. Nå skulle du få det.

I år tar jeg ikke julebilde, for det er bare helt feil å ta et bilde der du ikke er med. Så jeg bruker det fra i fjor.

O jul med din smerte, med sorg og med savn.

Jeg skulle ønske jeg kunne sove til neste år, droppe jula i år. Men jeg vil jo ikke gå inn i et nytt år heller, for det blir et år uten deg og det er for vondt til å takle. Jeg har ikke noe annet valg enn å presse meg gjennom disse dagene.

Jeg håper jeg en dag kan glede meg igjen. At jeg en dag kan tenke på gode juleminner med deg og smile av de. At jula kan bli en høytid der vi snakker om deg med glede i stemmen. I år er jeg bare for sint til det. For du skulle vært her og det er urettferdig at jeg ikke får gi deg juleklem. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noen vakre ord, noen inspirerende ord for andre som går gjennom det samme som meg. Noe om at i jula skal vi minnes våre kjære som har gått bort, og hvordan julestemning egentlig er et resultat av de fine minnene vi har skapt sammen med våre kjære i året som har gått. Men jeg klarer det ikke, for sannheten er jo enkel: Det er helt jævli å skulle klare seg uten deg! Herregud som jeg savner deg!

Samtalen som endret alt

“Jeg skulle har klart å redde deg!”. Setningen som har kokt inne i hodet mitt siden den dagen. Skyldfølelsen. Overbevisningen om at hadde det vært noen andre der så ville de klart å redde deg, det var bare jeg som mislyktes. Det er tungt å leve med sånne tanker. Det går faktisk ikke an å leve med sånne tanker, de sliter meg ut. “Det er ikke din feil”. Alle sa det til meg, dyrlegen sa det hundre ganger, ho ringte til og med dagen etter for å fortelle at det var ingenting jeg kunne ha gjort. Det som skjedde med kroppen din gjorde at hjerte- og lungeredning ikke ville hatt noen effekt. Nerveimpulsene var borte før hjertet stoppet. Det var ingen impulser å stimulere for å få hjertet til å slå igjen. Men dette er noe jeg ikke kunne tro på, for det må jo være noen sin feil, du kan ikke bare bli borte uten forklaring. Derfor ble det min feil. Og ingen kunne endre de tankene for meg. Ingen andre enn du, Enya.

Enya.jpg

Jeg tenkte lenge på det, men slo det fra meg. Å ha en samtale med deg etter døden? Jeg har jo hatt mange samtaler med dyretolk før og vet jo at det er sant. Det var Sissel Grana som hjalp oss til å løse problemet med skuldra di. Det var Sissel Grana som fortalte hvorfor Lykke ikke ville spise og som skaffa hjelp så ho fikk matlysten tilbake. Men å prate med deg nå? Jeg var redd for å høre noe vondt, redd for at du også skulle si at det var min feil. Ja, for så ille var tankene at jeg trodde til og med at min kjære elskede firbeinte bebi ville skylde på meg. Noe jeg vet at du er for god til.

Så var det en dag jeg ringte til pappa. Jeg hadde angstanfall, noe jeg ofte får nå når jeg kommer hjem og du ikke er der, eller når jeg skal ut døra uten deg. Pappa sa at nå skaffer du time hos dyretolken, det har hjulpet deg så mange ganger før.

Dagen kom. Jeg var så nervøs. Jeg hadde listet opp alt jeg ville si unnskyld for! Øverst på lista stod det “Unnskyld for at jeg skreik og hylte navnet ditt”. Jeg fikk ikke engang bedt Sissel om å si unnskyld for meg, du åpner nemlig samtalen med å si “Jeg hørte hylene dine, det bekreftet hvor høyt du elsket meg, tusen takk”. Jeg rekker ikke å ramse opp lista med unnskyldninger, du kommer meg i forkjøpet og avkrefter all min skyldfølelse.

enya4.JPG

Hver dag har vi pratet sammen, på vårt spesielle språk. Du kjenner meg bedre enn noen annen. Samtalen med deg nå endret mye av sorgen min. Det var som om noe ble løftet fra skuldrene min, skyldfølelsen forsvant. Når den prøver å snike seg tilbake kan jeg nå si at nei, Enya sa jeg ikke skulle føle skyld, ho bekreftet at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Og det var den bekreftelsen jeg trengte. Tusen takk, gull! Her er dine ord til meg.

“Jeg kosa meg på tur! Du skal ikke tenke at du ikke skulle gått den turen, for hvem kunne vel forutsett dette? Husk at når dette først skulle skje så er dette den beste måten å dø på. Jeg ble plutselig kvalm og fikk en smerte i bakhodet, kroppen sluttet å høre på meg og gjorde som den ville. Da hørte jeg hylene dine og jeg fikk sovne inn til en bekreftelse om at du elsker meg. Kroppen min skrudde seg bare av, helt uventa. Jeg var så frisk og sprek, jeg er overraska over min egen død. Jeg har ikke vært syk, så du skal ikke ha vonde tanker om at du har gjort noe feil eller oversett sykdomstegn, jeg var helt frisk! Jeg skulle vært hos deg lenger! Det var helt uventa at jeg skulle bli tatt fra deg nå. Men for meg er det den beste måten å dø på, lykkelig og fri. Jeg har fred med det og har det bra. Det er ingenting du kunne gjort, ikke engang et ambulanseteam kunne reddet kroppen min, den skrudde seg bare av. Du skal ikke tenke sånne vonde tanker! Jeg vet du prøvde alt, men ingenting kunne vekket kroppen min. Jeg vet at du er knust, mer enn knust. Jeg vet at du elsker meg utrolig høyt og at min død er et stort slag i trynet for deg. Noen har dratt teppet vekk under beina dine og gitt deg et kraftig dytt i tillegg. Jeg har bare gode ting å si om deg og jeg vet hvor spesiell jeg er for deg. Sammen med oss hunder har du en styrke og en trygghet, bruk dette ellers i livet også! Det er deilig å være din hund, du er en engel for oss! Du beskytter oss som om vi var barna dine. Du og jeg er sjelevenner, jeg forlater deg aldri. Jeg befinner meg på et sted der jeg har varme og flammer under meg. Hvis jeg lener meg frem over kanten og ser ned og innover ser jeg flammene”. Sissel lurer på om jeg har en ovn i stua og jeg svarer ja, men at jeg ikke har noe minnemerke av Enya oppå den. Jeg sier at urna står på stuebordet nå, men Sissel sier at nei, det er ikke urnen, ho viser sterkt disse flammene under seg. Jeg har en engel stående oppå ovnen, sier jeg. Da begynner Sissel og jeg å gråte. “Den skal være et symbol på meg, for jeg er her! Husk meg som jeg var, tullete og tøysete. Jeg elsket å tulle med dere. Selv om jeg visste hva du ville ha meg til å gjøre syntes jeg det var morsomt å få deg til å le ved å gjøre noe helt anna først. Jeg er en hund med humor og ingenting gjorde meg lykkeligere enn når jeg fikk dere rundt meg til å le. Og det var jeg ganske så flink til også! Jeg vet du er bekymret for Lykke, men ho vil bli bra igjen. Ho har det bedre nå, selv om sorgen har tynget henne. Dere må få dere ny hund! Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å få en ny liten pels, det vil bare gjøre meg glad. Hils min kjære Erik, han digga meg på en helt unik måte. Vi var bestevenner. Husk at jeg alltid vil være hos dere, jeg har fred og en dag ses vi igjen”.  

Under samtalen bryter en annen sjel inn. En dame som visstnok passer på meg. Ho bekrefter det Enya sier om hvordan kroppen ikke var til å redde. Ho kjenner meg veldig godt og har råd å gi. Tusen takk, hvem enn du er.

Tusen takk til Sissel Grana. Igjen. I dag klarer jeg å la skyldfølelsen ligge. Sorgen og savnet er fortsatt like tungt, men nå vet jeg at jeg en dag skal klare å leve videre. Det blir ikke idag eller imorgen, men en dag skal jeg klare det. Jeg vet jo at Enya levde for å få meg til å smile, så etterhvert skal jeg bli lykkelig igjen. For lillegull sin skyld.

Den siste turen

I dag må jeg skrive hva som skjedde. Jeg må skrive om den siste turen. Jeg må fortelle om den fantastiske dagen som ikke skulle bli din siste, men som likevel ble det.

Her er det altså, det siste bildet. Bildet som viser vår prestasjon den siste turen. Toppen av Møsnuken, vår favoritt topp. Jeg har ikke klart å dele dette bildet før fordi jeg har tenkt at det ikke skal være det siste bildet, at det er et vondt og trist bilde. Men det er det jo ikke? Det er jo et fint bilde av to lykkelige hunder. Nei, la oss ikke forbinde dette bildet med noe trist. Jeg vil at dette bildet skal være selve bekreftelsen på at du var en lykkelig hund hele ditt liv. Jeg vil se på dette bildet og smile.

20161024_142858

Mandag 24.oktober. Sola varmet med gylne stråler. Jeg hadde jobbet tre dagers helg med langvakter, du og Lykke hadde kost dere med Erik hele helga. Før helga hadde vi tre jentene vært på sørlandet halvannen uke. Du hadde vært en helg hos bestemor og bestefar, mens jeg og Lykke var på Norwegian Open, deretter var vi på hytta alle sammen, og fiska hummer og hadde kvalitetstid deluxe med familien.
Etter arbeidshelga var jeg fast bestemt på at vi skulle på Møsnuken. Du og Lykke løp og løp. Dere klatra som geiter oppover steinrøysa. Jeg smilte fra øre til øre og tenkte på hvor heldig jeg var som hadde to friske, lykkelige hunder. Vi møtte et eldre par og da jeg ropte på dere for å ta dere i bånd ropte de tilbake “ikke ta de i bånd, det er så koselig med løse hunder”. Den hyggelige dama så på halsbåndet ditt der det stod Enya, så bøyde ho seg ned til deg og fikk en god suss. “Så vakker du er Enya, for noen spesielle diamanter av noen øyne du har!”.

20161024_135848

Som alltid fikk du meg til å le der du hoppa fra stein til stein for å få godbit. De som kjenner Enya vet at dette er et av triksa ho bruker for å få oppmerksomhet. Ho hopper opp på ting, jo høyere, jo bedre, for å få godbit og applaus. Noen ganger har vi gått et stykke før vi oppdager at Enya ikke er med lenger, da sitter ho gjerne høyt oppe på en stein og skakker på hodet “ser dere ikke at jeg sitter her oppe? Applaus og godbit, takk”. Vi har ledd mye av det. På den siste turen fant du en veldig høy stein å fly opp på. Du var så vakker der du stod, jeg måtte forevige det:

20161024_134452.jpg

Jeg husker jeg tenkte “nestegang tar jeg med kamera”. Du var så vakker i høstfargene! Det var en fryd å se deg løpe full fart rundt på myra sammen med Lykke. Vannspruten stod og dere herja vilt. Ingen kan holde følge med deg når du flyr bortover, ikke engang Lykke. Da koser du deg, når du kan vise at du er raskest i verden.
Vi møtte en liten hund, en nervøs cavalier. Det var fantastisk å se hvordan du på din rolige måte viste han at du var snill og hjalp han til å bli trygg på deg.
Jeg tenke at jeg var så takknemlig, livet var så godt. Vi begynte å komme på plass her på Os. Seinere skulle vi på smeller trening, siste innspurt før NM. For et herlig liv! Og hva gir vel en bedre følelse enn å se sine firbeinte barn være lykkelige, leke og løpe som de er skapt til? Jeg takka deg for alle sussene jeg fikk underveis på turen. Du har alltid vært flink til å se meg, komme bort til meg bare for å gi en suss, logre litt og skakke på hodet. Du passer alltid på meg, slipper meg ikke ut av syne, venter på meg og tar følge med meg der det er bratt. Vi er et team, du og jeg. Et helt spesielt team som gir hverandre trygghet og glede.

20161024_132004.jpg

Vi kom ned til jordet. Ditt favorittjorde. Selv etter 4 timers tur skulle du alltid fly rundt på det jordet. Det ligger to minutter fra huset vårt. Vi var nesten hjemme. Du løper så vakkert Enya, med Lykke hakk i hæl. Jeg ser du smiler. Idet du skal ta et byks over en haug svikter bakbeina dine. Jeg trodde du fikk en strekk. “Forsiktig, gull” roper jeg og begynner å gå mot deg. Når orda forlater munnen min ser jeg deg falle bakover. Jeg løper alt jeg kan. Du var 20 meter borte, men jeg føler jeg løp i en evighet. I hodet skriker tanken “har du brukket ryggen?”. Når jeg kommer bort til deg ser jeg at du ligger helt stiv og rister. “ENYA!” skriker jeg og setter meg på kne, tar tak rundt deg og skriker igjen “PUST PUST PUST, HVA DU ENN GJØR IKKE STOPP Å PUSTE!”. Idet du puster ut en siste gang knuser hjertet mitt. Jeg forlater min egen kropp og det som skjer videre ser jeg ovenifra. Jeg ser meg selv blåse inn i snuten din, jeg ser meg trykke på brystet ditt. Jeg ser meg skrike etter hjelp, brekke meg, gråte, kysse deg. Jeg ser meg selv ringe til Erik. Jeg ser Erik sin bror komme løpende, jeg ser at vi bærer deg til bilen. Jeg hører meg gjenta “du må bare puste, jeg skal hjelpe deg, bare pust, jeg skal aldri be deg om noe igjen bare du puster, pust for meg, pust, jeg elsker deg jo”. Jeg ser deg ligge på gulvet hos dyrlegen, ser de lytter på deg, tar på deg. Jeg ser de rister på hodet.

“Hjerneslag. Eller noe sånt. Kortslutning av nervesystemet. Ikke hjertestans. Ingenting du kunne gjøre. Ingenting noen kunne gjort. Kroppen slo seg av. Sunn og frisk hund. Så sprek og ung. Ingen vet hvorfor. Ingen forklaring. Ingen svar. Aldri. Urettferdig. Grusom tilfeldighet. Kondolerer”.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå på det gulvet og holdt rundt deg. Jeg kunne jo ikke forlate deg der. Du måtte jo våkne så vi kunne gå hjem og spise kveldsmat. Jeg hvisket alle ord som vanligvis fikk deg til å spisse ører og logre “Bestemor og bestefar? Erik? Onkel Vidar? Er du sulten? Lykke? Pus? Per? Cara? Agility? Søk? Tur? Danse?” Og mange, mange fler. Men du reagerte ikke. Jeg og Erik holdt rundt deg, vi kyssa deg. Jeg hvisket hvor fantastisk du var. Jeg gråt. Alle gråt. Jeg vet ikke om jeg pustet, det føltes meningsløst å puste. Pust er oppskrytt. Du puster jo ikke og du er da ikke død?

Jeg kunne skrevet i en evighet om denne dagen. For det var en fin dag, en vakker dag. Det var din siste dag og nettopp derfor var den fantastisk, men nettopp derfor var den den verste dagen i mitt liv. Den siste turen var ubeskrivelig vakker, morsom, meningsfull og gledelig. Jeg vil så gjerne takke deg for den! En dag skal jeg finne glede i det at du forlot denne verden med en så fantastisk tur som ditt siste minne. Som vår siste opplevelse sammen.

Da vi forlot kroppen din tok jeg på hele deg en siste gang. Jeg tok på haleknekken. Jeg kysset labbene dine. Jeg kysset panna di. Jeg hvisket takk for alt, vi sees igjen, jeg elsker deg.
Jeg ga deg hjertet mitt, forlot det der sammen med deg, for jeg ville ikke trenge det selv lenger.

 

Hva er vel en kropp?

For noen dager sida kom den, hentelappen. Den lappen som sier at jeg kan hente urnen din. Den lappen som forventer at jeg skal vandre inn på butikken som et hvilket som helst menneske og hente en pakke fra posten som om det var helt normalt. Jeg har alltid vært sånn at når noen dør så vil jeg ordne alt selv, men dette klarte jeg ikke. Heldigvis har jeg en fantastisk kjæreste som gjorde det for meg.

Det skjærer som kniver i hjertet at din kropp ikke lenger er en del av denne verden. Jeg synes synd på jorda som ikke lenger har en så vakker kropp å være stolt av. For din kropp er et mesterverk uten like. I hodet mitt har du på en måte ikke forlatt verden fordi jeg har visst at kroppen din fortsatt er her. Nå som urnen har kommet vet jeg at jeg aldri vil få se deg igjen. Jeg skal aldri mer få klappe din myke pels, aldri mer massere dine sterke muskler, aldri mer kysse din søte snute, aldri mer kose med dine myke ører. Aldri mer se deg inn i dine unike øyne og si at jeg elsker deg.

Når jeg nå vet at vakre du ikke er på denne jorda lenger så virker alt forandret. Månen og stjernene skinner ikke like klart, havet er grått i stedet for blått og trærne er ikke stolte og vakre, men hengslete og slitne. Og den største forskjellen er at sola ikke lenger har noe gyllent og varmt i strålene sine. For du var min sol. Du var av gull og varme.

Din kropp hadde tre brukne tær som vitnet om din ustoppelige livsglede. Favoritt tåa mi var den på venstre framlabb som etter et kutt mista støttesenen sin, tåa hang fritt og den var utrolig søt. Beina dine var fra første gang vi møtte deg noe som skilte seg ut, de var så kraftige og sterke, og sammen med dine store muskler bar de deg over stokk og stein i elegante og lekne firsprang. Ryggen din var pyntet med en ridge som ifølge reglene var feil, men i mine øyne var mer perfekt enn noen annen. Din spesielle hale hadde en haleknekk som gjorde at halen så ut som en ubåtkikkert når jeg holdt den rett opp. Vakrere haleknekk finnes ikke. Nakken din var stolt og god å holde rundt og klemme når dagen var grå, eller når jeg bare trengte en kos. Ansiktet ditt vekket oppsikt overalt hvor vi gikk, det var helt spesielt. Ørene dine spredte glede ved å være store, flappete og ved å flakse i vinden på båttur. De var også perfekte TV-ører.

hytta10.JPG

Men, Enya, øynene dine. Disse spesielle øynene dine. Det verste av alt er at jeg aldri mer skal se deg prate til meg ved bruk av øynene dine. Mimikken i øyebryna dine fikk oss alle til å smile. Du trengte ikke ord, øynene dine sa meg alt. Å se deg inn i øynene var som å oppdage en helt ny verden. En god verden, der ondskap ikke fantes, der kjærlighet og glede var alt. Det glimtet du hadde i øynene var så levende, så filosoferende og så lekent.

Men hva er vel en kropp? Annet enn et oppbevaringsssted for sjelen? Ingenting. Jo, den er vakker og sterk, men når alt kommer til alt er den bare til låns mens vi er på jorda. Når vi dør så forlater vi kroppen og reiser videre til de evige enger. Der får vi kroppen tilbake, i en lettere form, der de kroppene som hadde sykdom har blitt friske. Men din kropp var ikke syk, den var frisk og sterk til siste pust, så den er akkurat lik som den var her hos meg. For det er sånn jeg ser deg for meg der på de evige enger. Du er akkurat som du var og er. Med brukne tær og haleknekk. Og med øynene dine som inneholder solens gylne stråler.

Maske på, maske av

I helga var jeg og Lykke på agilitystevne. Jeg var lenge usikker på om jeg orket å dra, men blei til slutt overtalt av tanken på å gjøre Lykke glad igjen. Og om ho blei glad! Ho fikk møte sine kjære klubbvenner igjen, både to- og firbeinte. Ho fikk løpe morsomme baner og vise hvor god ho er. Ho fikk kose seg sammen med meg med sport og hyttetur. Jeg tror ho kom seg et steg videre denne helga, for idag har jeg ikke hørt ho pipe etter deg.

lykke3.JPG

Når jeg skal møte andre mennesker for tida så må jeg ta på en maske. Denne maska gjør at jeg klarer å smile og så godt som være meg sjøl. Den gjør også at jeg kan prate om deg og fortelle uten å bryte sammen i smerte og tårer. I helga har jeg møtt igjen fantastiske agilityvenner. Jeg har fått klemmer og gode ord, jeg har fått prate om jeg ønsker det, eller ikke prate om det er bedre. Sammen med andre dyreelskere er det beste stedet å være når man har mistet et firbeint barn. De forstår.

Da jeg kjørte hjemover etter stevnet levde jeg nok en gang i håpet om at kanskje, bare kanskje du faktisk er hjemme, at du venter på meg. Tårene trillet fordi jeg visste jo at jeg kom hjem til et hus uten dine tassende steg, uten dunk i vegg og gulv fra din alltid logrende hale, uten varmen du ga når vi krøllet oss sammen på sofaen. Den smerten som overvelder meg hver gang jeg går inn døra og du ikke kommer meg i møte, den er ubeskrivelig grusom.

Problemet med maska er at den sliter meg ut. Verden sliter meg ut. Livet sliter meg ut fordi det mener jeg skal komme meg videre, at jeg skal fungere som et menneske. Men vet du, for tiden er jeg ikke et menneske, jeg er et skall som ikke bryr seg om noe. Denne tomheten skal en dag bli fylt av våre minner, av varme og gode tanker om deg, om oss og tida vår sammen. Jeg savner deg noe så utrolig smertefullt mye.  Sorgen er som en forbanna svær stein. Sjokket, skyldfølelsen og “hva hvis” tankene gjør meg tung som bly.

Det var fantastisk å smile i helga, å være oppriktig glad fordi Lykke gjorde det så bra på stevnet! Jeg håper lykkefølelsen blir sittende lengre etterhvert, at den ikke bare er der og da, men at den kan fylle meg sånn som den gjorde da du var her. Da livet var bra. Jeg levde i en virkelig lykkelig verden fram til den dagen. Tenk at livet kan snu så fort, så urettferdig og så brutalt.

Uten hørsel, uten syn, men med et hjerte av gull

 

Sånn begynte det, 18.februar 2013, en engel blir født. Uten hørsel, uten syn, men med et hjerte av gull. Vi visste ikke om deg enda, på dette tidspunktet var vi fortsatt på leting etter rett rase eller blandingshund for oss. I hundeboka mi fant jeg fram et bilde av en hund jeg i barndommen syntes var så vakker og dermed begynte søket etter Rhodesian Ridgeback. Jeg digget alt jeg leste om Ridgeback; at de er så smarte at de kan være vanskelige å trene, at de vet hva de vil, at de elsker familien sin, at de er kosete, at de får deg til å le. Så en dag kom vi over Kennel Wynnheim og vi forelska oss straks i Nia og Stitch. Etter noen mail fram og tilbake med Heidi var det ingen tvil om at dette var rett oppdretter for oss. Vi besøkte deg da du var tre uker gammel. Ja, det er tidlig å velge valp, men det var ingen tvil. Du tok all vår oppmerksomhet fra første stund. Å kjøre hjem etter besøket, å skulle vente flere uker på å møte deg igjen, var tortur.

enya1

Så kom dagen. Planen var å kjøre klokka 6 på morgenen. Klokka 3 på natta vekka jeg Erik: Vi må kjøre NÅ! Dermed troppa vi opp på døra på Rimma klokka 7 og blei møtt av smil og god frokost.

enya2

Vi elska deg fra første stund. Ja, vi hadde jo allerede elska deg i flere uker. Du var så ønsket! Du sa ikke et pip hele bilturen og flyturen hjem, du var bare fornøyd. Jeg håper du kjente det, visste det, at du var kommet til noen som aldri ville svikte deg, noen som ville gi deg alt, gi deg hele sitt hjerte.
Vi henta hjem en valp som var trygg, sosial og uendelig snill. Jeg er evig takknemlig for at vi fikk denne jenta. Jeg kan ikke få takket Heidi nok.

Når jeg skriver dette og ser på valpebilder av deg så kommer tankene som plager meg hver dag nå: Var det allerede da bestemt at du bare skulle være hos oss i tre år? Når dyrlegen sier at dette ville skjedd uansett, betyr det da at du fikk et oppdrag da du ble født som sa; gjør disse menneskene lykkelige i tre år? For hvis det er tilfelle så kan du skrive OPPDRAG UTFØRT over hele greia! For oppdraget er utført, Enya! Du ga oss uendelig med glede, du gjorde oss ubeskrivelig lykkelige! Vi er deg evig takknemlig! De tre åra med deg ville jeg aldri vært foruten! Det er de beste åra i mitt liv.

Det med oppdraget er selvfølgelig bare tull, gærne tanker, oppspinn fra en hjerne som ikke vet hva som er opp eller ned. For min verden er snudd på hodet og den bare snurrer, og det er enkelt og greit på grunn av at jeg lever i en grusom verden. En verden som uten grunn og uten forklaring gjør onde ting. For det at du er borte, det er bare urettferdig. Det går ikke an å si det på noen annen måte. Det finnes ingen poesi i det.

Men at ditt oppdrag er utført, det skal du aldri tvile på! Du kan med god samvittighet skryte av deg sjøl til de andre englene der oppe og si at du ga oss mer glede enn vi trodde fantes i dette livet! At du var den perfekte pelskledde datter, venn og barnebarn. At du var den perfekte engel på jord.
Du var født uten hørsel eller syn, men ditt hjerte av gull banket fra første dag. Det skulle banke i så mange år til, Enya. Min gulljente.