Samtalen som endret alt

“Jeg skulle har klart å redde deg!”. Setningen som har kokt inne i hodet mitt siden den dagen. Skyldfølelsen. Overbevisningen om at hadde det vært noen andre der så ville de klart å redde deg, det var bare jeg som mislyktes. Det er tungt å leve med sånne tanker. Det går faktisk ikke an å leve med sånne tanker, de sliter meg ut. “Det er ikke din feil”. Alle sa det til meg, dyrlegen sa det hundre ganger, ho ringte til og med dagen etter for å fortelle at det var ingenting jeg kunne ha gjort. Det som skjedde med kroppen din gjorde at hjerte- og lungeredning ikke ville hatt noen effekt. Nerveimpulsene var borte før hjertet stoppet. Det var ingen impulser å stimulere for å få hjertet til å slå igjen. Men dette er noe jeg ikke kunne tro på, for det må jo være noen sin feil, du kan ikke bare bli borte uten forklaring. Derfor ble det min feil. Og ingen kunne endre de tankene for meg. Ingen andre enn du, Enya.

Enya.jpg

Jeg tenkte lenge på det, men slo det fra meg. Å ha en samtale med deg etter døden? Jeg har jo hatt mange samtaler med dyretolk før og vet jo at det er sant. Det var Sissel Grana som hjalp oss til å løse problemet med skuldra di. Det var Sissel Grana som fortalte hvorfor Lykke ikke ville spise og som skaffa hjelp så ho fikk matlysten tilbake. Men å prate med deg nå? Jeg var redd for å høre noe vondt, redd for at du også skulle si at det var min feil. Ja, for så ille var tankene at jeg trodde til og med at min kjære elskede firbeinte bebi ville skylde på meg. Noe jeg vet at du er for god til.

Så var det en dag jeg ringte til pappa. Jeg hadde angstanfall, noe jeg ofte får nå når jeg kommer hjem og du ikke er der, eller når jeg skal ut døra uten deg. Pappa sa at nå skaffer du time hos dyretolken, det har hjulpet deg så mange ganger før.

Dagen kom. Jeg var så nervøs. Jeg hadde listet opp alt jeg ville si unnskyld for! Øverst på lista stod det “Unnskyld for at jeg skreik og hylte navnet ditt”. Jeg fikk ikke engang bedt Sissel om å si unnskyld for meg, du åpner nemlig samtalen med å si “Jeg hørte hylene dine, det bekreftet hvor høyt du elsket meg, tusen takk”. Jeg rekker ikke å ramse opp lista med unnskyldninger, du kommer meg i forkjøpet og avkrefter all min skyldfølelse.

enya4.JPG

Hver dag har vi pratet sammen, på vårt spesielle språk. Du kjenner meg bedre enn noen annen. Samtalen med deg nå endret mye av sorgen min. Det var som om noe ble løftet fra skuldrene min, skyldfølelsen forsvant. Når den prøver å snike seg tilbake kan jeg nå si at nei, Enya sa jeg ikke skulle føle skyld, ho bekreftet at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Og det var den bekreftelsen jeg trengte. Tusen takk, gull! Her er dine ord til meg.

“Jeg kosa meg på tur! Du skal ikke tenke at du ikke skulle gått den turen, for hvem kunne vel forutsett dette? Husk at når dette først skulle skje så er dette den beste måten å dø på. Jeg ble plutselig kvalm og fikk en smerte i bakhodet, kroppen sluttet å høre på meg og gjorde som den ville. Da hørte jeg hylene dine og jeg fikk sovne inn til en bekreftelse om at du elsker meg. Kroppen min skrudde seg bare av, helt uventa. Jeg var så frisk og sprek, jeg er overraska over min egen død. Jeg har ikke vært syk, så du skal ikke ha vonde tanker om at du har gjort noe feil eller oversett sykdomstegn, jeg var helt frisk! Jeg skulle vært hos deg lenger! Det var helt uventa at jeg skulle bli tatt fra deg nå. Men for meg er det den beste måten å dø på, lykkelig og fri. Jeg har fred med det og har det bra. Det er ingenting du kunne gjort, ikke engang et ambulanseteam kunne reddet kroppen min, den skrudde seg bare av. Du skal ikke tenke sånne vonde tanker! Jeg vet du prøvde alt, men ingenting kunne vekket kroppen min. Jeg vet at du er knust, mer enn knust. Jeg vet at du elsker meg utrolig høyt og at min død er et stort slag i trynet for deg. Noen har dratt teppet vekk under beina dine og gitt deg et kraftig dytt i tillegg. Jeg har bare gode ting å si om deg og jeg vet hvor spesiell jeg er for deg. Sammen med oss hunder har du en styrke og en trygghet, bruk dette ellers i livet også! Det er deilig å være din hund, du er en engel for oss! Du beskytter oss som om vi var barna dine. Du og jeg er sjelevenner, jeg forlater deg aldri. Jeg befinner meg på et sted der jeg har varme og flammer under meg. Hvis jeg lener meg frem over kanten og ser ned og innover ser jeg flammene”. Sissel lurer på om jeg har en ovn i stua og jeg svarer ja, men at jeg ikke har noe minnemerke av Enya oppå den. Jeg sier at urna står på stuebordet nå, men Sissel sier at nei, det er ikke urnen, ho viser sterkt disse flammene under seg. Jeg har en engel stående oppå ovnen, sier jeg. Da begynner Sissel og jeg å gråte. “Den skal være et symbol på meg, for jeg er her! Husk meg som jeg var, tullete og tøysete. Jeg elsket å tulle med dere. Selv om jeg visste hva du ville ha meg til å gjøre syntes jeg det var morsomt å få deg til å le ved å gjøre noe helt anna først. Jeg er en hund med humor og ingenting gjorde meg lykkeligere enn når jeg fikk dere rundt meg til å le. Og det var jeg ganske så flink til også! Jeg vet du er bekymret for Lykke, men ho vil bli bra igjen. Ho har det bedre nå, selv om sorgen har tynget henne. Dere må få dere ny hund! Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å få en ny liten pels, det vil bare gjøre meg glad. Hils min kjære Erik, han digga meg på en helt unik måte. Vi var bestevenner. Husk at jeg alltid vil være hos dere, jeg har fred og en dag ses vi igjen”.  

Under samtalen bryter en annen sjel inn. En dame som visstnok passer på meg. Ho bekrefter det Enya sier om hvordan kroppen ikke var til å redde. Ho kjenner meg veldig godt og har råd å gi. Tusen takk, hvem enn du er.

Tusen takk til Sissel Grana. Igjen. I dag klarer jeg å la skyldfølelsen ligge. Sorgen og savnet er fortsatt like tungt, men nå vet jeg at jeg en dag skal klare å leve videre. Det blir ikke idag eller imorgen, men en dag skal jeg klare det. Jeg vet jo at Enya levde for å få meg til å smile, så etterhvert skal jeg bli lykkelig igjen. For lillegull sin skyld.

Advertisements

One thought on “Samtalen som endret alt

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s