Den siste turen

I dag må jeg skrive hva som skjedde. Jeg må skrive om den siste turen. Jeg må fortelle om den fantastiske dagen som ikke skulle bli din siste, men som likevel ble det.

Her er det altså, det siste bildet. Bildet som viser vår prestasjon den siste turen. Toppen av Møsnuken, vår favoritt topp. Jeg har ikke klart å dele dette bildet før fordi jeg har tenkt at det ikke skal være det siste bildet, at det er et vondt og trist bilde. Men det er det jo ikke? Det er jo et fint bilde av to lykkelige hunder. Nei, la oss ikke forbinde dette bildet med noe trist. Jeg vil at dette bildet skal være selve bekreftelsen på at du var en lykkelig hund hele ditt liv. Jeg vil se på dette bildet og smile.

20161024_142858

Mandag 24.oktober. Sola varmet med gylne stråler. Jeg hadde jobbet tre dagers helg med langvakter, du og Lykke hadde kost dere med Erik hele helga. Før helga hadde vi tre jentene vært på sørlandet halvannen uke. Du hadde vært en helg hos bestemor og bestefar, mens jeg og Lykke var på Norwegian Open, deretter var vi på hytta alle sammen, og fiska hummer og hadde kvalitetstid deluxe med familien.
Etter arbeidshelga var jeg fast bestemt på at vi skulle på Møsnuken. Du og Lykke løp og løp. Dere klatra som geiter oppover steinrøysa. Jeg smilte fra øre til øre og tenkte på hvor heldig jeg var som hadde to friske, lykkelige hunder. Vi møtte et eldre par og da jeg ropte på dere for å ta dere i bånd ropte de tilbake “ikke ta de i bånd, det er så koselig med løse hunder”. Den hyggelige dama så på halsbåndet ditt der det stod Enya, så bøyde ho seg ned til deg og fikk en god suss. “Så vakker du er Enya, for noen spesielle diamanter av noen øyne du har!”.

20161024_135848

Som alltid fikk du meg til å le der du hoppa fra stein til stein for å få godbit. De som kjenner Enya vet at dette er et av triksa ho bruker for å få oppmerksomhet. Ho hopper opp på ting, jo høyere, jo bedre, for å få godbit og applaus. Noen ganger har vi gått et stykke før vi oppdager at Enya ikke er med lenger, da sitter ho gjerne høyt oppe på en stein og skakker på hodet “ser dere ikke at jeg sitter her oppe? Applaus og godbit, takk”. Vi har ledd mye av det. På den siste turen fant du en veldig høy stein å fly opp på. Du var så vakker der du stod, jeg måtte forevige det:

20161024_134452.jpg

Jeg husker jeg tenkte “nestegang tar jeg med kamera”. Du var så vakker i høstfargene! Det var en fryd å se deg løpe full fart rundt på myra sammen med Lykke. Vannspruten stod og dere herja vilt. Ingen kan holde følge med deg når du flyr bortover, ikke engang Lykke. Da koser du deg, når du kan vise at du er raskest i verden.
Vi møtte en liten hund, en nervøs cavalier. Det var fantastisk å se hvordan du på din rolige måte viste han at du var snill og hjalp han til å bli trygg på deg.
Jeg tenke at jeg var så takknemlig, livet var så godt. Vi begynte å komme på plass her på Os. Seinere skulle vi på smeller trening, siste innspurt før NM. For et herlig liv! Og hva gir vel en bedre følelse enn å se sine firbeinte barn være lykkelige, leke og løpe som de er skapt til? Jeg takka deg for alle sussene jeg fikk underveis på turen. Du har alltid vært flink til å se meg, komme bort til meg bare for å gi en suss, logre litt og skakke på hodet. Du passer alltid på meg, slipper meg ikke ut av syne, venter på meg og tar følge med meg der det er bratt. Vi er et team, du og jeg. Et helt spesielt team som gir hverandre trygghet og glede.

20161024_132004.jpg

Vi kom ned til jordet. Ditt favorittjorde. Selv etter 4 timers tur skulle du alltid fly rundt på det jordet. Det ligger to minutter fra huset vårt. Vi var nesten hjemme. Du løper så vakkert Enya, med Lykke hakk i hæl. Jeg ser du smiler. Idet du skal ta et byks over en haug svikter bakbeina dine. Jeg trodde du fikk en strekk. “Forsiktig, gull” roper jeg og begynner å gå mot deg. Når orda forlater munnen min ser jeg deg falle bakover. Jeg løper alt jeg kan. Du var 20 meter borte, men jeg føler jeg løp i en evighet. I hodet skriker tanken “har du brukket ryggen?”. Når jeg kommer bort til deg ser jeg at du ligger helt stiv og rister. “ENYA!” skriker jeg og setter meg på kne, tar tak rundt deg og skriker igjen “PUST PUST PUST, HVA DU ENN GJØR IKKE STOPP Å PUSTE!”. Idet du puster ut en siste gang knuser hjertet mitt. Jeg forlater min egen kropp og det som skjer videre ser jeg ovenifra. Jeg ser meg selv blåse inn i snuten din, jeg ser meg trykke på brystet ditt. Jeg ser meg skrike etter hjelp, brekke meg, gråte, kysse deg. Jeg ser meg selv ringe til Erik. Jeg ser Erik sin bror komme løpende, jeg ser at vi bærer deg til bilen. Jeg hører meg gjenta “du må bare puste, jeg skal hjelpe deg, bare pust, jeg skal aldri be deg om noe igjen bare du puster, pust for meg, pust, jeg elsker deg jo”. Jeg ser deg ligge på gulvet hos dyrlegen, ser de lytter på deg, tar på deg. Jeg ser de rister på hodet.

“Hjerneslag. Eller noe sånt. Kortslutning av nervesystemet. Ikke hjertestans. Ingenting du kunne gjøre. Ingenting noen kunne gjort. Kroppen slo seg av. Sunn og frisk hund. Så sprek og ung. Ingen vet hvorfor. Ingen forklaring. Ingen svar. Aldri. Urettferdig. Grusom tilfeldighet. Kondolerer”.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå på det gulvet og holdt rundt deg. Jeg kunne jo ikke forlate deg der. Du måtte jo våkne så vi kunne gå hjem og spise kveldsmat. Jeg hvisket alle ord som vanligvis fikk deg til å spisse ører og logre “Bestemor og bestefar? Erik? Onkel Vidar? Er du sulten? Lykke? Pus? Per? Cara? Agility? Søk? Tur? Danse?” Og mange, mange fler. Men du reagerte ikke. Jeg og Erik holdt rundt deg, vi kyssa deg. Jeg hvisket hvor fantastisk du var. Jeg gråt. Alle gråt. Jeg vet ikke om jeg pustet, det føltes meningsløst å puste. Pust er oppskrytt. Du puster jo ikke og du er da ikke død?

Jeg kunne skrevet i en evighet om denne dagen. For det var en fin dag, en vakker dag. Det var din siste dag og nettopp derfor var den fantastisk, men nettopp derfor var den den verste dagen i mitt liv. Den siste turen var ubeskrivelig vakker, morsom, meningsfull og gledelig. Jeg vil så gjerne takke deg for den! En dag skal jeg finne glede i det at du forlot denne verden med en så fantastisk tur som ditt siste minne. Som vår siste opplevelse sammen.

Da vi forlot kroppen din tok jeg på hele deg en siste gang. Jeg tok på haleknekken. Jeg kysset labbene dine. Jeg kysset panna di. Jeg hvisket takk for alt, vi sees igjen, jeg elsker deg.
Jeg ga deg hjertet mitt, forlot det der sammen med deg, for jeg ville ikke trenge det selv lenger.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s