O jul med din smerte

For meg har alltid jula vært noe å se fram til. Med tradisjoner, familie og god stemning har jula alltid vært et høydepunkt. I år synes jeg julaften kommer snikende på en stygg måte. For jeg vil ikke ha jul i år. Selvfølgelig vil jeg ikke det.

Familie. I jula samles familien. Det er tradisjon for veldig mange av oss. Men fra nå av vil aldri familien vår være samlet igjen, den vil alltid mangle en som skulle vært her. Så hvordan skal jeg noensinne kunne glede meg til jul igjen?

Nei, i år har jeg tvunget meg selv til å kjøpe juletre, pynte i huset og høre på julemusikk. Alt for å late som om jula fortsatt er noe positivt. Det har ikke fungert, julestemninga finnes ikke. Jeg er ikke engang ferdig med julegavene, for det å gå i de forferdelige pynta julebutikkene er bare vondt. Jeg prøver for din skyld og jeg er lei meg for at jeg ikke klarer det. Jeg plasserte julesløyfa di i toppen av treet, den gliter så fint i lyset fra stjerna.

jentene.JPG

Når vi mister noen blir jul en tid der sorg og savn forsterkes. Minner og alt vi skulle gjort gnager i sjela. “Dette skulle Enya vært med på, dette hadde Enya likt, vanligvis gjør Enya sånn”. Det er vondt. Du skulle vært her. Vi skulle kost oss sammen. Du skulle få det fine halsbåndet til jul, det jeg har hatt lyst til å kjøpe til deg så lenge. Nå skulle du få det.

I år tar jeg ikke julebilde, for det er bare helt feil å ta et bilde der du ikke er med. Så jeg bruker det fra i fjor.

O jul med din smerte, med sorg og med savn.

Jeg skulle ønske jeg kunne sove til neste år, droppe jula i år. Men jeg vil jo ikke gå inn i et nytt år heller, for det blir et år uten deg og det er for vondt til å takle. Jeg har ikke noe annet valg enn å presse meg gjennom disse dagene.

Jeg håper jeg en dag kan glede meg igjen. At jeg en dag kan tenke på gode juleminner med deg og smile av de. At jula kan bli en høytid der vi snakker om deg med glede i stemmen. I år er jeg bare for sint til det. For du skulle vært her og det er urettferdig at jeg ikke får gi deg juleklem. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noen vakre ord, noen inspirerende ord for andre som går gjennom det samme som meg. Noe om at i jula skal vi minnes våre kjære som har gått bort, og hvordan julestemning egentlig er et resultat av de fine minnene vi har skapt sammen med våre kjære i året som har gått. Men jeg klarer det ikke, for sannheten er jo enkel: Det er helt jævli å skulle klare seg uten deg! Herregud som jeg savner deg!

Advertisements

Samtalen som endret alt

“Jeg skulle har klart å redde deg!”. Setningen som har kokt inne i hodet mitt siden den dagen. Skyldfølelsen. Overbevisningen om at hadde det vært noen andre der så ville de klart å redde deg, det var bare jeg som mislyktes. Det er tungt å leve med sånne tanker. Det går faktisk ikke an å leve med sånne tanker, de sliter meg ut. “Det er ikke din feil”. Alle sa det til meg, dyrlegen sa det hundre ganger, ho ringte til og med dagen etter for å fortelle at det var ingenting jeg kunne ha gjort. Det som skjedde med kroppen din gjorde at hjerte- og lungeredning ikke ville hatt noen effekt. Nerveimpulsene var borte før hjertet stoppet. Det var ingen impulser å stimulere for å få hjertet til å slå igjen. Men dette er noe jeg ikke kunne tro på, for det må jo være noen sin feil, du kan ikke bare bli borte uten forklaring. Derfor ble det min feil. Og ingen kunne endre de tankene for meg. Ingen andre enn du, Enya.

Enya.jpg

Jeg tenkte lenge på det, men slo det fra meg. Å ha en samtale med deg etter døden? Jeg har jo hatt mange samtaler med dyretolk før og vet jo at det er sant. Det var Sissel Grana som hjalp oss til å løse problemet med skuldra di. Det var Sissel Grana som fortalte hvorfor Lykke ikke ville spise og som skaffa hjelp så ho fikk matlysten tilbake. Men å prate med deg nå? Jeg var redd for å høre noe vondt, redd for at du også skulle si at det var min feil. Ja, for så ille var tankene at jeg trodde til og med at min kjære elskede firbeinte bebi ville skylde på meg. Noe jeg vet at du er for god til.

Så var det en dag jeg ringte til pappa. Jeg hadde angstanfall, noe jeg ofte får nå når jeg kommer hjem og du ikke er der, eller når jeg skal ut døra uten deg. Pappa sa at nå skaffer du time hos dyretolken, det har hjulpet deg så mange ganger før.

Dagen kom. Jeg var så nervøs. Jeg hadde listet opp alt jeg ville si unnskyld for! Øverst på lista stod det “Unnskyld for at jeg skreik og hylte navnet ditt”. Jeg fikk ikke engang bedt Sissel om å si unnskyld for meg, du åpner nemlig samtalen med å si “Jeg hørte hylene dine, det bekreftet hvor høyt du elsket meg, tusen takk”. Jeg rekker ikke å ramse opp lista med unnskyldninger, du kommer meg i forkjøpet og avkrefter all min skyldfølelse.

enya4.JPG

Hver dag har vi pratet sammen, på vårt spesielle språk. Du kjenner meg bedre enn noen annen. Samtalen med deg nå endret mye av sorgen min. Det var som om noe ble løftet fra skuldrene min, skyldfølelsen forsvant. Når den prøver å snike seg tilbake kan jeg nå si at nei, Enya sa jeg ikke skulle føle skyld, ho bekreftet at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Og det var den bekreftelsen jeg trengte. Tusen takk, gull! Her er dine ord til meg.

“Jeg kosa meg på tur! Du skal ikke tenke at du ikke skulle gått den turen, for hvem kunne vel forutsett dette? Husk at når dette først skulle skje så er dette den beste måten å dø på. Jeg ble plutselig kvalm og fikk en smerte i bakhodet, kroppen sluttet å høre på meg og gjorde som den ville. Da hørte jeg hylene dine og jeg fikk sovne inn til en bekreftelse om at du elsker meg. Kroppen min skrudde seg bare av, helt uventa. Jeg var så frisk og sprek, jeg er overraska over min egen død. Jeg har ikke vært syk, så du skal ikke ha vonde tanker om at du har gjort noe feil eller oversett sykdomstegn, jeg var helt frisk! Jeg skulle vært hos deg lenger! Det var helt uventa at jeg skulle bli tatt fra deg nå. Men for meg er det den beste måten å dø på, lykkelig og fri. Jeg har fred med det og har det bra. Det er ingenting du kunne gjort, ikke engang et ambulanseteam kunne reddet kroppen min, den skrudde seg bare av. Du skal ikke tenke sånne vonde tanker! Jeg vet du prøvde alt, men ingenting kunne vekket kroppen min. Jeg vet at du er knust, mer enn knust. Jeg vet at du elsker meg utrolig høyt og at min død er et stort slag i trynet for deg. Noen har dratt teppet vekk under beina dine og gitt deg et kraftig dytt i tillegg. Jeg har bare gode ting å si om deg og jeg vet hvor spesiell jeg er for deg. Sammen med oss hunder har du en styrke og en trygghet, bruk dette ellers i livet også! Det er deilig å være din hund, du er en engel for oss! Du beskytter oss som om vi var barna dine. Du og jeg er sjelevenner, jeg forlater deg aldri. Jeg befinner meg på et sted der jeg har varme og flammer under meg. Hvis jeg lener meg frem over kanten og ser ned og innover ser jeg flammene”. Sissel lurer på om jeg har en ovn i stua og jeg svarer ja, men at jeg ikke har noe minnemerke av Enya oppå den. Jeg sier at urna står på stuebordet nå, men Sissel sier at nei, det er ikke urnen, ho viser sterkt disse flammene under seg. Jeg har en engel stående oppå ovnen, sier jeg. Da begynner Sissel og jeg å gråte. “Den skal være et symbol på meg, for jeg er her! Husk meg som jeg var, tullete og tøysete. Jeg elsket å tulle med dere. Selv om jeg visste hva du ville ha meg til å gjøre syntes jeg det var morsomt å få deg til å le ved å gjøre noe helt anna først. Jeg er en hund med humor og ingenting gjorde meg lykkeligere enn når jeg fikk dere rundt meg til å le. Og det var jeg ganske så flink til også! Jeg vet du er bekymret for Lykke, men ho vil bli bra igjen. Ho har det bedre nå, selv om sorgen har tynget henne. Dere må få dere ny hund! Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å få en ny liten pels, det vil bare gjøre meg glad. Hils min kjære Erik, han digga meg på en helt unik måte. Vi var bestevenner. Husk at jeg alltid vil være hos dere, jeg har fred og en dag ses vi igjen”.  

Under samtalen bryter en annen sjel inn. En dame som visstnok passer på meg. Ho bekrefter det Enya sier om hvordan kroppen ikke var til å redde. Ho kjenner meg veldig godt og har råd å gi. Tusen takk, hvem enn du er.

Tusen takk til Sissel Grana. Igjen. I dag klarer jeg å la skyldfølelsen ligge. Sorgen og savnet er fortsatt like tungt, men nå vet jeg at jeg en dag skal klare å leve videre. Det blir ikke idag eller imorgen, men en dag skal jeg klare det. Jeg vet jo at Enya levde for å få meg til å smile, så etterhvert skal jeg bli lykkelig igjen. For lillegull sin skyld.

Den siste turen

I dag må jeg skrive hva som skjedde. Jeg må skrive om den siste turen. Jeg må fortelle om den fantastiske dagen som ikke skulle bli din siste, men som likevel ble det.

Her er det altså, det siste bildet. Bildet som viser vår prestasjon den siste turen. Toppen av Møsnuken, vår favoritt topp. Jeg har ikke klart å dele dette bildet før fordi jeg har tenkt at det ikke skal være det siste bildet, at det er et vondt og trist bilde. Men det er det jo ikke? Det er jo et fint bilde av to lykkelige hunder. Nei, la oss ikke forbinde dette bildet med noe trist. Jeg vil at dette bildet skal være selve bekreftelsen på at du var en lykkelig hund hele ditt liv. Jeg vil se på dette bildet og smile.

20161024_142858

Mandag 24.oktober. Sola varmet med gylne stråler. Jeg hadde jobbet tre dagers helg med langvakter, du og Lykke hadde kost dere med Erik hele helga. Før helga hadde vi tre jentene vært på sørlandet halvannen uke. Du hadde vært en helg hos bestemor og bestefar, mens jeg og Lykke var på Norwegian Open, deretter var vi på hytta alle sammen, og fiska hummer og hadde kvalitetstid deluxe med familien.
Etter arbeidshelga var jeg fast bestemt på at vi skulle på Møsnuken. Du og Lykke løp og løp. Dere klatra som geiter oppover steinrøysa. Jeg smilte fra øre til øre og tenkte på hvor heldig jeg var som hadde to friske, lykkelige hunder. Vi møtte et eldre par og da jeg ropte på dere for å ta dere i bånd ropte de tilbake “ikke ta de i bånd, det er så koselig med løse hunder”. Den hyggelige dama så på halsbåndet ditt der det stod Enya, så bøyde ho seg ned til deg og fikk en god suss. “Så vakker du er Enya, for noen spesielle diamanter av noen øyne du har!”.

20161024_135848

Som alltid fikk du meg til å le der du hoppa fra stein til stein for å få godbit. De som kjenner Enya vet at dette er et av triksa ho bruker for å få oppmerksomhet. Ho hopper opp på ting, jo høyere, jo bedre, for å få godbit og applaus. Noen ganger har vi gått et stykke før vi oppdager at Enya ikke er med lenger, da sitter ho gjerne høyt oppe på en stein og skakker på hodet “ser dere ikke at jeg sitter her oppe? Applaus og godbit, takk”. Vi har ledd mye av det. På den siste turen fant du en veldig høy stein å fly opp på. Du var så vakker der du stod, jeg måtte forevige det:

20161024_134452.jpg

Jeg husker jeg tenkte “nestegang tar jeg med kamera”. Du var så vakker i høstfargene! Det var en fryd å se deg løpe full fart rundt på myra sammen med Lykke. Vannspruten stod og dere herja vilt. Ingen kan holde følge med deg når du flyr bortover, ikke engang Lykke. Da koser du deg, når du kan vise at du er raskest i verden.
Vi møtte en liten hund, en nervøs cavalier. Det var fantastisk å se hvordan du på din rolige måte viste han at du var snill og hjalp han til å bli trygg på deg.
Jeg tenke at jeg var så takknemlig, livet var så godt. Vi begynte å komme på plass her på Os. Seinere skulle vi på smeller trening, siste innspurt før NM. For et herlig liv! Og hva gir vel en bedre følelse enn å se sine firbeinte barn være lykkelige, leke og løpe som de er skapt til? Jeg takka deg for alle sussene jeg fikk underveis på turen. Du har alltid vært flink til å se meg, komme bort til meg bare for å gi en suss, logre litt og skakke på hodet. Du passer alltid på meg, slipper meg ikke ut av syne, venter på meg og tar følge med meg der det er bratt. Vi er et team, du og jeg. Et helt spesielt team som gir hverandre trygghet og glede.

20161024_132004.jpg

Vi kom ned til jordet. Ditt favorittjorde. Selv etter 4 timers tur skulle du alltid fly rundt på det jordet. Det ligger to minutter fra huset vårt. Vi var nesten hjemme. Du løper så vakkert Enya, med Lykke hakk i hæl. Jeg ser du smiler. Idet du skal ta et byks over en haug svikter bakbeina dine. Jeg trodde du fikk en strekk. “Forsiktig, gull” roper jeg og begynner å gå mot deg. Når orda forlater munnen min ser jeg deg falle bakover. Jeg løper alt jeg kan. Du var 20 meter borte, men jeg føler jeg løp i en evighet. I hodet skriker tanken “har du brukket ryggen?”. Når jeg kommer bort til deg ser jeg at du ligger helt stiv og rister. “ENYA!” skriker jeg og setter meg på kne, tar tak rundt deg og skriker igjen “PUST PUST PUST, HVA DU ENN GJØR IKKE STOPP Å PUSTE!”. Idet du puster ut en siste gang knuser hjertet mitt. Jeg forlater min egen kropp og det som skjer videre ser jeg ovenifra. Jeg ser meg selv blåse inn i snuten din, jeg ser meg trykke på brystet ditt. Jeg ser meg skrike etter hjelp, brekke meg, gråte, kysse deg. Jeg ser meg selv ringe til Erik. Jeg ser Erik sin bror komme løpende, jeg ser at vi bærer deg til bilen. Jeg hører meg gjenta “du må bare puste, jeg skal hjelpe deg, bare pust, jeg skal aldri be deg om noe igjen bare du puster, pust for meg, pust, jeg elsker deg jo”. Jeg ser deg ligge på gulvet hos dyrlegen, ser de lytter på deg, tar på deg. Jeg ser de rister på hodet.

“Hjerneslag. Eller noe sånt. Kortslutning av nervesystemet. Ikke hjertestans. Ingenting du kunne gjøre. Ingenting noen kunne gjort. Kroppen slo seg av. Sunn og frisk hund. Så sprek og ung. Ingen vet hvorfor. Ingen forklaring. Ingen svar. Aldri. Urettferdig. Grusom tilfeldighet. Kondolerer”.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå på det gulvet og holdt rundt deg. Jeg kunne jo ikke forlate deg der. Du måtte jo våkne så vi kunne gå hjem og spise kveldsmat. Jeg hvisket alle ord som vanligvis fikk deg til å spisse ører og logre “Bestemor og bestefar? Erik? Onkel Vidar? Er du sulten? Lykke? Pus? Per? Cara? Agility? Søk? Tur? Danse?” Og mange, mange fler. Men du reagerte ikke. Jeg og Erik holdt rundt deg, vi kyssa deg. Jeg hvisket hvor fantastisk du var. Jeg gråt. Alle gråt. Jeg vet ikke om jeg pustet, det føltes meningsløst å puste. Pust er oppskrytt. Du puster jo ikke og du er da ikke død?

Jeg kunne skrevet i en evighet om denne dagen. For det var en fin dag, en vakker dag. Det var din siste dag og nettopp derfor var den fantastisk, men nettopp derfor var den den verste dagen i mitt liv. Den siste turen var ubeskrivelig vakker, morsom, meningsfull og gledelig. Jeg vil så gjerne takke deg for den! En dag skal jeg finne glede i det at du forlot denne verden med en så fantastisk tur som ditt siste minne. Som vår siste opplevelse sammen.

Da vi forlot kroppen din tok jeg på hele deg en siste gang. Jeg tok på haleknekken. Jeg kysset labbene dine. Jeg kysset panna di. Jeg hvisket takk for alt, vi sees igjen, jeg elsker deg.
Jeg ga deg hjertet mitt, forlot det der sammen med deg, for jeg ville ikke trenge det selv lenger.