Hva er vel en kropp?

For noen dager sida kom den, hentelappen. Den lappen som sier at jeg kan hente urnen din. Den lappen som forventer at jeg skal vandre inn på butikken som et hvilket som helst menneske og hente en pakke fra posten som om det var helt normalt. Jeg har alltid vært sånn at når noen dør så vil jeg ordne alt selv, men dette klarte jeg ikke. Heldigvis har jeg en fantastisk kjæreste som gjorde det for meg.

Det skjærer som kniver i hjertet at din kropp ikke lenger er en del av denne verden. Jeg synes synd på jorda som ikke lenger har en så vakker kropp å være stolt av. For din kropp er et mesterverk uten like. I hodet mitt har du på en måte ikke forlatt verden fordi jeg har visst at kroppen din fortsatt er her. Nå som urnen har kommet vet jeg at jeg aldri vil få se deg igjen. Jeg skal aldri mer få klappe din myke pels, aldri mer massere dine sterke muskler, aldri mer kysse din søte snute, aldri mer kose med dine myke ører. Aldri mer se deg inn i dine unike øyne og si at jeg elsker deg.

Når jeg nå vet at vakre du ikke er på denne jorda lenger så virker alt forandret. Månen og stjernene skinner ikke like klart, havet er grått i stedet for blått og trærne er ikke stolte og vakre, men hengslete og slitne. Og den største forskjellen er at sola ikke lenger har noe gyllent og varmt i strålene sine. For du var min sol. Du var av gull og varme.

Din kropp hadde tre brukne tær som vitnet om din ustoppelige livsglede. Favoritt tåa mi var den på venstre framlabb som etter et kutt mista støttesenen sin, tåa hang fritt og den var utrolig søt. Beina dine var fra første gang vi møtte deg noe som skilte seg ut, de var så kraftige og sterke, og sammen med dine store muskler bar de deg over stokk og stein i elegante og lekne firsprang. Ryggen din var pyntet med en ridge som ifølge reglene var feil, men i mine øyne var mer perfekt enn noen annen. Din spesielle hale hadde en haleknekk som gjorde at halen så ut som en ubåtkikkert når jeg holdt den rett opp. Vakrere haleknekk finnes ikke. Nakken din var stolt og god å holde rundt og klemme når dagen var grå, eller når jeg bare trengte en kos. Ansiktet ditt vekket oppsikt overalt hvor vi gikk, det var helt spesielt. Ørene dine spredte glede ved å være store, flappete og ved å flakse i vinden på båttur. De var også perfekte TV-ører.

hytta10.JPG

Men, Enya, øynene dine. Disse spesielle øynene dine. Det verste av alt er at jeg aldri mer skal se deg prate til meg ved bruk av øynene dine. Mimikken i øyebryna dine fikk oss alle til å smile. Du trengte ikke ord, øynene dine sa meg alt. Å se deg inn i øynene var som å oppdage en helt ny verden. En god verden, der ondskap ikke fantes, der kjærlighet og glede var alt. Det glimtet du hadde i øynene var så levende, så filosoferende og så lekent.

Men hva er vel en kropp? Annet enn et oppbevaringsssted for sjelen? Ingenting. Jo, den er vakker og sterk, men når alt kommer til alt er den bare til låns mens vi er på jorda. Når vi dør så forlater vi kroppen og reiser videre til de evige enger. Der får vi kroppen tilbake, i en lettere form, der de kroppene som hadde sykdom har blitt friske. Men din kropp var ikke syk, den var frisk og sterk til siste pust, så den er akkurat lik som den var her hos meg. For det er sånn jeg ser deg for meg der på de evige enger. Du er akkurat som du var og er. Med brukne tær og haleknekk. Og med øynene dine som inneholder solens gylne stråler.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s