Maske på, maske av

I helga var jeg og Lykke på agilitystevne. Jeg var lenge usikker på om jeg orket å dra, men blei til slutt overtalt av tanken på å gjøre Lykke glad igjen. Og om ho blei glad! Ho fikk møte sine kjære klubbvenner igjen, både to- og firbeinte. Ho fikk løpe morsomme baner og vise hvor god ho er. Ho fikk kose seg sammen med meg med sport og hyttetur. Jeg tror ho kom seg et steg videre denne helga, for idag har jeg ikke hørt ho pipe etter deg.

lykke3.JPG

Når jeg skal møte andre mennesker for tida så må jeg ta på en maske. Denne maska gjør at jeg klarer å smile og så godt som være meg sjøl. Den gjør også at jeg kan prate om deg og fortelle uten å bryte sammen i smerte og tårer. I helga har jeg møtt igjen fantastiske agilityvenner. Jeg har fått klemmer og gode ord, jeg har fått prate om jeg ønsker det, eller ikke prate om det er bedre. Sammen med andre dyreelskere er det beste stedet å være når man har mistet et firbeint barn. De forstår.

Da jeg kjørte hjemover etter stevnet levde jeg nok en gang i håpet om at kanskje, bare kanskje du faktisk er hjemme, at du venter på meg. Tårene trillet fordi jeg visste jo at jeg kom hjem til et hus uten dine tassende steg, uten dunk i vegg og gulv fra din alltid logrende hale, uten varmen du ga når vi krøllet oss sammen på sofaen. Den smerten som overvelder meg hver gang jeg går inn døra og du ikke kommer meg i møte, den er ubeskrivelig grusom.

Problemet med maska er at den sliter meg ut. Verden sliter meg ut. Livet sliter meg ut fordi det mener jeg skal komme meg videre, at jeg skal fungere som et menneske. Men vet du, for tiden er jeg ikke et menneske, jeg er et skall som ikke bryr seg om noe. Denne tomheten skal en dag bli fylt av våre minner, av varme og gode tanker om deg, om oss og tida vår sammen. Jeg savner deg noe så utrolig smertefullt mye.  Sorgen er som en forbanna svær stein. Sjokket, skyldfølelsen og “hva hvis” tankene gjør meg tung som bly.

Det var fantastisk å smile i helga, å være oppriktig glad fordi Lykke gjorde det så bra på stevnet! Jeg håper lykkefølelsen blir sittende lengre etterhvert, at den ikke bare er der og da, men at den kan fylle meg sånn som den gjorde da du var her. Da livet var bra. Jeg levde i en virkelig lykkelig verden fram til den dagen. Tenk at livet kan snu så fort, så urettferdig og så brutalt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s