Hva er vel en kropp?

For noen dager sida kom den, hentelappen. Den lappen som sier at jeg kan hente urnen din. Den lappen som forventer at jeg skal vandre inn på butikken som et hvilket som helst menneske og hente en pakke fra posten som om det var helt normalt. Jeg har alltid vært sånn at når noen dør så vil jeg ordne alt selv, men dette klarte jeg ikke. Heldigvis har jeg en fantastisk kjæreste som gjorde det for meg.

Det skjærer som kniver i hjertet at din kropp ikke lenger er en del av denne verden. Jeg synes synd på jorda som ikke lenger har en så vakker kropp å være stolt av. For din kropp er et mesterverk uten like. I hodet mitt har du på en måte ikke forlatt verden fordi jeg har visst at kroppen din fortsatt er her. Nå som urnen har kommet vet jeg at jeg aldri vil få se deg igjen. Jeg skal aldri mer få klappe din myke pels, aldri mer massere dine sterke muskler, aldri mer kysse din søte snute, aldri mer kose med dine myke ører. Aldri mer se deg inn i dine unike øyne og si at jeg elsker deg.

Når jeg nå vet at vakre du ikke er på denne jorda lenger så virker alt forandret. Månen og stjernene skinner ikke like klart, havet er grått i stedet for blått og trærne er ikke stolte og vakre, men hengslete og slitne. Og den største forskjellen er at sola ikke lenger har noe gyllent og varmt i strålene sine. For du var min sol. Du var av gull og varme.

Din kropp hadde tre brukne tær som vitnet om din ustoppelige livsglede. Favoritt tåa mi var den på venstre framlabb som etter et kutt mista støttesenen sin, tåa hang fritt og den var utrolig søt. Beina dine var fra første gang vi møtte deg noe som skilte seg ut, de var så kraftige og sterke, og sammen med dine store muskler bar de deg over stokk og stein i elegante og lekne firsprang. Ryggen din var pyntet med en ridge som ifølge reglene var feil, men i mine øyne var mer perfekt enn noen annen. Din spesielle hale hadde en haleknekk som gjorde at halen så ut som en ubåtkikkert når jeg holdt den rett opp. Vakrere haleknekk finnes ikke. Nakken din var stolt og god å holde rundt og klemme når dagen var grå, eller når jeg bare trengte en kos. Ansiktet ditt vekket oppsikt overalt hvor vi gikk, det var helt spesielt. Ørene dine spredte glede ved å være store, flappete og ved å flakse i vinden på båttur. De var også perfekte TV-ører.

hytta10.JPG

Men, Enya, øynene dine. Disse spesielle øynene dine. Det verste av alt er at jeg aldri mer skal se deg prate til meg ved bruk av øynene dine. Mimikken i øyebryna dine fikk oss alle til å smile. Du trengte ikke ord, øynene dine sa meg alt. Å se deg inn i øynene var som å oppdage en helt ny verden. En god verden, der ondskap ikke fantes, der kjærlighet og glede var alt. Det glimtet du hadde i øynene var så levende, så filosoferende og så lekent.

Men hva er vel en kropp? Annet enn et oppbevaringsssted for sjelen? Ingenting. Jo, den er vakker og sterk, men når alt kommer til alt er den bare til låns mens vi er på jorda. Når vi dør så forlater vi kroppen og reiser videre til de evige enger. Der får vi kroppen tilbake, i en lettere form, der de kroppene som hadde sykdom har blitt friske. Men din kropp var ikke syk, den var frisk og sterk til siste pust, så den er akkurat lik som den var her hos meg. For det er sånn jeg ser deg for meg der på de evige enger. Du er akkurat som du var og er. Med brukne tær og haleknekk. Og med øynene dine som inneholder solens gylne stråler.

All ære til Lykke

Årets siste agilitystevne fant sted i Stavanger 26. og 27.november. Før jeg glemmer det må jeg skryte av det nye underlaget i hallen der! Kjempebra!
Og ja, all ære til Lykke! Den siste tida har vi ikke fått trent så mye og treningene har vært sånn halvveis på grunn av mitt ødelagte fokus. Til tross for fraværende fører og egen sorg slo Lykke til for fullt denne helga. Vi hadde en feilfri runde i hopp klasse 3 og ellers fine løp med 5 eller 10 feil. Vi holdt oss sånn ca i topp 10 og det er vi veldig fornøyd med. Fokuset jeg klarte å holde var “ingen sikring! Bare løp” og ting vi har trent på viste seg å funke!

lykke

I august 2015 debuterte vi i Hopp 2 og i mars 2016 debuterte vi i Hopp 3. Enda kortere var turen innom Agility 2 der vi debuterte i januar 2016, for så å rykke opp til Agility 3 i mai 2016. Første del av året erobret Lykke 1.plassen i klasse 2 på agilitydb.no! Vi har virkelig hatt et kjempegøy år, med gode resultater, flotte turer rundt i landet og hygge med våre herlige agilityvenner. Vi kjører gjerne 9 timer for å delta på stevne og vi sover gjerne i telt på asfalt for å faktisk ha råd til turen. Når bilen kreperer på fjellet gjør det ikke så mye for det var jo på vei hjem fra stevne. Året krones med at Lykke får tittelen Årets Agilityhund i AOH! I tillegg ligger vi nå som nummer 49 i klasse 3 på agilitydb.no, noe som er veldig gøy for oss ferskinger!

Årets høydepunkt var absolutt Lag NM! Det var nervepirrende å være sistemann ut, da vi hadde en disk på laget og dermed var det opp til meg og Lykke om det skulle bli resultat på oss. Gulljenta mi slo til med feilfritt løp og 5.plassen var sikra!

Agility gir oss glede og mestring, opplevelser og venner. Vi elsker agility! Det hele starta med at jeg tilfeldigvis kom over et nybegynnerkurs. Vi gikk kurset, men skulle ikke fortsette å trene og ihvertfall ikke konkurrere. Så sånn gikk det!

jentene.jpg

Min herlige, snille, gode, morsomme Lykkeliten, du som alltid gir 110% og som er positiv uansett hvor dårlig jeg innimellom fører deg! Tusen millioner takk! Du er den beste følgesvenn. Det blir tungt for oss å reise rundt på stevner uten vår vakre maskot Enya, det vil alltid være en som mangler. Vi får gjøre vårt beste for å ære ho på agilitybanen og jeg vet at ho heier på oss. All ære til deg, Lykke, for at du klarer å få meg til å smile om dagen, for at du vet akkurat hva du skal gjøre for å få meg til å le og for at du er den jeg trenger mest i verden akkurat nå. Takk for den utrolig innsatsen du har gjort på banen i år, jeg er så stolt av deg!

Maske på, maske av

I helga var jeg og Lykke på agilitystevne. Jeg var lenge usikker på om jeg orket å dra, men blei til slutt overtalt av tanken på å gjøre Lykke glad igjen. Og om ho blei glad! Ho fikk møte sine kjære klubbvenner igjen, både to- og firbeinte. Ho fikk løpe morsomme baner og vise hvor god ho er. Ho fikk kose seg sammen med meg med sport og hyttetur. Jeg tror ho kom seg et steg videre denne helga, for idag har jeg ikke hørt ho pipe etter deg.

lykke3.JPG

Når jeg skal møte andre mennesker for tida så må jeg ta på en maske. Denne maska gjør at jeg klarer å smile og så godt som være meg sjøl. Den gjør også at jeg kan prate om deg og fortelle uten å bryte sammen i smerte og tårer. I helga har jeg møtt igjen fantastiske agilityvenner. Jeg har fått klemmer og gode ord, jeg har fått prate om jeg ønsker det, eller ikke prate om det er bedre. Sammen med andre dyreelskere er det beste stedet å være når man har mistet et firbeint barn. De forstår.

Da jeg kjørte hjemover etter stevnet levde jeg nok en gang i håpet om at kanskje, bare kanskje du faktisk er hjemme, at du venter på meg. Tårene trillet fordi jeg visste jo at jeg kom hjem til et hus uten dine tassende steg, uten dunk i vegg og gulv fra din alltid logrende hale, uten varmen du ga når vi krøllet oss sammen på sofaen. Den smerten som overvelder meg hver gang jeg går inn døra og du ikke kommer meg i møte, den er ubeskrivelig grusom.

Problemet med maska er at den sliter meg ut. Verden sliter meg ut. Livet sliter meg ut fordi det mener jeg skal komme meg videre, at jeg skal fungere som et menneske. Men vet du, for tiden er jeg ikke et menneske, jeg er et skall som ikke bryr seg om noe. Denne tomheten skal en dag bli fylt av våre minner, av varme og gode tanker om deg, om oss og tida vår sammen. Jeg savner deg noe så utrolig smertefullt mye.  Sorgen er som en forbanna svær stein. Sjokket, skyldfølelsen og “hva hvis” tankene gjør meg tung som bly.

Det var fantastisk å smile i helga, å være oppriktig glad fordi Lykke gjorde det så bra på stevnet! Jeg håper lykkefølelsen blir sittende lengre etterhvert, at den ikke bare er der og da, men at den kan fylle meg sånn som den gjorde da du var her. Da livet var bra. Jeg levde i en virkelig lykkelig verden fram til den dagen. Tenk at livet kan snu så fort, så urettferdig og så brutalt.

Sjelebånd

Det sies at det ikke finnes noe sterkere bånd enn det som oppstår mellom en mor og hennes barn. Dette båndet er et blodsbånd, et bånd som sier at de to er en del av hverandre. Det finnes også en annen type bånd, et som gjør at det er mulig å være knyttet som mor og barn uten å være av samme kjøtt og blod. I min verden er dette båndet en stor del av livet. Vi kaller det sjelebånd.

Real friends can walk through fire without getting burned,
Not even death can do them part
Because the friendship is not in their bodies
It’s in their souls

For så heldig er jeg at jeg har vokst opp med både tobeinte og firbeinte søsken. Ja, jeg har til og med hatt fjærkledde og langørede bestevenner. Jeg vokste opp med “de tre store” som jeg liker å kalle dem. En katt, en hund og en hest. Doffen kom meg smilende i møte da jeg kom hjem fra barnehagen, barneskolen, ungdomsskolen, videregående, folkehøyskolen og universitetet. Med Bonnie gikk en drøm i oppfyllelse; min første hund, min firbeinte søster. Da jeg møtte Per var det ikke noe spørsmål; det var min hest, min helt spesielle følgesvenn og lærer. De tre store fikk jeg oppleve i mange år, de blei over gjennomsnittet gamle alle sammen. Du og jeg fikk bare 3 år sammen. Vårt bånd er allikevel helt unikt.

enya15.jpg

Det fine med sjelebånd er nemlig at det ikke handler om hvor lenge man kjenner hverandre, et sjelebånd er noe du har eller ikke har. Med deg og meg var det tydelig fra første møte; i et kull med helt fantastiske valper var du den eneste for meg. På en helt spesiell måte er du min datter. Andre har alltid kalt deg det. Du er barnebarnet til mamma og pappa, de har alltid blitt kalt bestemor og bestefar. Også der var det sjelebånd fra første stund. Du og Lykke var søstre, dere kunne ikke vært nærmere om dere så var fra samme kull. Du og Erik hadde noe helt fantastisk sammen, han var din store helt.

img_20140128_132737

Du, min helt spesielle Enya. Du er en jeg bare får oppleve en gang i livet. En hund, en datter, en engel som deg er “once in a lifetime”. Joda, jeg har mange andre engler rundt meg, og flere skal komme inn i livet mitt. Men du, Enya, du og jeg hadde noe helt spesielt. Vi HAR noe helt spesielt. For sjelvenner vet du, de skilles ikke ved døden. De fortsetter livet sammen i hver sin verden, men også i den samme.

Det trøster meg litt at du er der sammen med de tre store. Når jeg en dag klarer å kjempe meg ut av sjokket, gjennom sorgen og lære meg å leve med savnet, så tror jeg livet vil bli lettere bare ved tanken på at du aldri forlater meg. Livet blir lettere å leve fordi du venter på meg. Du er med meg. Vi er sammen.

 

Uten hørsel, uten syn, men med et hjerte av gull

 

Sånn begynte det, 18.februar 2013, en engel blir født. Uten hørsel, uten syn, men med et hjerte av gull. Vi visste ikke om deg enda, på dette tidspunktet var vi fortsatt på leting etter rett rase eller blandingshund for oss. I hundeboka mi fant jeg fram et bilde av en hund jeg i barndommen syntes var så vakker og dermed begynte søket etter Rhodesian Ridgeback. Jeg digget alt jeg leste om Ridgeback; at de er så smarte at de kan være vanskelige å trene, at de vet hva de vil, at de elsker familien sin, at de er kosete, at de får deg til å le. Så en dag kom vi over Kennel Wynnheim og vi forelska oss straks i Nia og Stitch. Etter noen mail fram og tilbake med Heidi var det ingen tvil om at dette var rett oppdretter for oss. Vi besøkte deg da du var tre uker gammel. Ja, det er tidlig å velge valp, men det var ingen tvil. Du tok all vår oppmerksomhet fra første stund. Å kjøre hjem etter besøket, å skulle vente flere uker på å møte deg igjen, var tortur.

enya1

Så kom dagen. Planen var å kjøre klokka 6 på morgenen. Klokka 3 på natta vekka jeg Erik: Vi må kjøre NÅ! Dermed troppa vi opp på døra på Rimma klokka 7 og blei møtt av smil og god frokost.

enya2

Vi elska deg fra første stund. Ja, vi hadde jo allerede elska deg i flere uker. Du var så ønsket! Du sa ikke et pip hele bilturen og flyturen hjem, du var bare fornøyd. Jeg håper du kjente det, visste det, at du var kommet til noen som aldri ville svikte deg, noen som ville gi deg alt, gi deg hele sitt hjerte.
Vi henta hjem en valp som var trygg, sosial og uendelig snill. Jeg er evig takknemlig for at vi fikk denne jenta. Jeg kan ikke få takket Heidi nok.

Når jeg skriver dette og ser på valpebilder av deg så kommer tankene som plager meg hver dag nå: Var det allerede da bestemt at du bare skulle være hos oss i tre år? Når dyrlegen sier at dette ville skjedd uansett, betyr det da at du fikk et oppdrag da du ble født som sa; gjør disse menneskene lykkelige i tre år? For hvis det er tilfelle så kan du skrive OPPDRAG UTFØRT over hele greia! For oppdraget er utført, Enya! Du ga oss uendelig med glede, du gjorde oss ubeskrivelig lykkelige! Vi er deg evig takknemlig! De tre åra med deg ville jeg aldri vært foruten! Det er de beste åra i mitt liv.

Det med oppdraget er selvfølgelig bare tull, gærne tanker, oppspinn fra en hjerne som ikke vet hva som er opp eller ned. For min verden er snudd på hodet og den bare snurrer, og det er enkelt og greit på grunn av at jeg lever i en grusom verden. En verden som uten grunn og uten forklaring gjør onde ting. For det at du er borte, det er bare urettferdig. Det går ikke an å si det på noen annen måte. Det finnes ingen poesi i det.

Men at ditt oppdrag er utført, det skal du aldri tvile på! Du kan med god samvittighet skryte av deg sjøl til de andre englene der oppe og si at du ga oss mer glede enn vi trodde fantes i dette livet! At du var den perfekte pelskledde datter, venn og barnebarn. At du var den perfekte engel på jord.
Du var født uten hørsel eller syn, men ditt hjerte av gull banket fra første dag. Det skulle banke i så mange år til, Enya. Min gulljente.